The big bang

Det er ett eller annet med å leve i Oslo. Det kan ikke helt beskrives, men det føles faktisk overraskende deilig! Hadde du snakket med meg for litt over ett år siden, hadde jeg sagt at “OSLO? Aldri i livet”. Men ting forandrer seg.

Jeg sitter nå med en leilighet 20 minutter utenfor sentrum, jeg har en samboer som faktisk deler seng med meg, jeg er student for harde livet, har fått nye venner, og jeg har fått meg jobb. Det er litt gøy å se på de jeg gikk i klasse med før som har flytta hjemmefra for å studere, som først nå “klager” på at de må lage mat og vaske klær selv. Been there, done that liksom, for to år siden! Føler meg gammel. Men igjen, jeg går i klasse med en på 39, så jeg er vel ikke så gammel alikevel?

Men det føles ut som om jeg på en eller annen måte har blitt voksen uten å selv legge merke til det. Hvis det er dette som er å være “voksen”, så kommer jeg nok alltid til å forbli barn. Ikke at jeg egentlig har noe imot det, å være et barn med inntekt og eget sted å bo. Høres ut som en livsstil jeg kan leve med.

Men nå burde jeg gå å bruke studiedagen min (som er vel fortjent etter en hel helg med jobbing. Er støl av å ha stått så mye..) til noe nyttig, nemlig å brenne kopper! (og skrive ferdig eksamen da, yey..)

- Marthe